Ski kirkelige fellesråd > Dåp - Konfirmasjon - Vielse - Gravferd > Konfirmasjon > Nyheter

Sindre Skeies andakt i anledning inspirasjonssamlingen "Fra grå til grønn"

Sindre Skeies andakt i anledning inspirasjonssamlingen

 

Sindre Skeies andakt i anledning inspirasjonssamlingen "Fra grå til grønn",arrangert av Ressursgruppe for Grønn kirke i Oslo, Asker og Bærum, på Oslo bispegård den 7. mars 2019 fremgår her:

 

"I høst var jeg på et kurs i vitenskapsfilosofi.

Og flere ganger under det kurset og i arbeidet med pensum etterpå,
så tenkte jeg at det som skjer i våre dager,
de ufattelige klimaendringene
og miljøherjingene som mennesket står for,

alt dette gjør

– at menneskets ideer og frembringelser innenfor filosofi og vitenskap og bygging av gode samfunn

mister sin mening,

ja, at selve spørsmålet om hva som gir mening, nesten fordamper og blir borte,

fordi det som skjer, i verste fall kan rive beina under alt vi forbinder med menneskelig sivilisasjon.

Den endeløse rekken av nedslående klimanyheter har ofte presset meg ned i en tilstand av bekymring. Og sorg. Jeg vet ikke om dere har det slik. Men det må jo være flere enn meg – som sørger – og sørger dypt – og får livskvaliteten forringet av sorgen over alt som allerede er gått tapt, og alt som allerede er skapt av lidelse, og alt som ennå ligger foran oss.

For meg er noen perioder mer preget enn andre av denne sorgen. I de periodene blir jeg bare så fryktelig urolig for fremtiden. For barna mine. Og hvordan de og deres familier skal få det.

Men sammen med sorgen har det også – den siste tiden – kommet en annen følelse. Og jeg tror dette er det som man pleide å kalle harme, men som nå kanskje bare går under det litt mindre presise navnet sinne. Det skal jeg fortelle litt mer om. Men først – en liten personlig bekjennelse:

Det siste året har jeg nesten ikke orket å lese i Bibelen.

Jeg har strevd med hele bokens relevans og aktualitet.

Tittelen på Naomi Kleins bok om klimaendringer er: Dette forandrer alt.

Og det er sant.

Klimaendringene er i ferd med å forandre alt – også måten vi leser Bibelen på.

Den som fikk meg til å åpne Bibelen igjen, var – underlig nok – en person som ikke har noen spesiell forbindelse til noen religion, så vidt jeg vet om. Heller ikke til kirken.

Det er Greta Thunberg.

Greta – som satte seg ned. Midt i skoletiden. Foran den svenske riksdagen. Mutters alene. Med et skilt som allerede er blitt ikonisk: «Skolstrejk för klimatet».

Om en uke vil hundretusenvis, kanskje millioner, av skoleungdom over hele kloden streike fra skolen, inspirert av denne tegnhandlingen.

Greta inspirerte meg også til å lese i Bibelen igjen. Ikke i Det nye testamente. Men i Det gamle. I profetene.

Stilt overfor den enorme likegyldigheten som klimakrisen blir møtt med, trenger vi profeter som brenner for det som er sant og rett og godt.

Vitenskapen har fortalt oss i flere tiår hvor farlig det er med en overdreven bruk av fossile energikilder. Men verden har bare fortsatt mot stupet.

Så kommer det en enkel, liten fortelling om en ung jente, hun har Asperger og sier selv at det gir henne en slags kompromissløshet, hun streiker fra skolen, og skolen er jo samfunnets mektigste symbol for overlevering av kunnskap og tradisjon til neste generasjon, ja, skolen er på mange måter garantien for hele vårt samfunnssystem, tilliten mellom generasjonene, at de voksne legger til rette for en god fremtid for alle barn – men med sin enkle tegnhandling sier Greta Thunberg at nei, hun har ikke lenger tillit til de voksne, hun tror ikke på dette samfunnets evne til å sikre hennes fremtid, og hun sier: Vi tar saken i egne hender – og så sprer fortellingen seg, og barn og unge reiser seg over hele verden og følger Gretas eksempel.

Greta Thunberg fikk plutselig en stemme i flere internasjonale fora. Der har hun stått frem og talt til de mektigste lederne i verden. Hun refset dem og fortalte dem at de oppfører seg som barn.

Og et sted blant disse fortellingene fant jeg på ny de bibelske motivene som jeg hadde glemt: profetene, de som refset sine lederes onde handlinger.

Kritikken og refselsen av de som har makt, har ofte forsvunnet når det har vært snakk om klimaendringer og miljøødeleggelser. Det har vært mer snakk om at «vi» må skjerpe oss, alle vi her i det rike nord.

En av profetene var Esekiel. I en visjon fikk Esekiel se folkets ledere. Mens Esekiel skuer disse lederne, sier Gud:

Menneske! Dette er de mennene som tenker ut urett og gir dårlige råd her i byen, de som sier: Å bygge hus har ingen hast. Tal profetord mot dem. Tal profetord, menneske!

Gjennom Esekiel la Gud ansvaret for uretten som foregikk, der den hørte hjemme: Hos de mektige.

Også i vår tid, i klimakrisens tid, trenger kirken noen som taler profetord mot de som har makt, og som bruker denne makten til å hindre forandring – slik at rettferdigheten ikke skjer.

Vi er i fastetiden. Kampens tid i kirkeåret.

Profetenes liv ble til kamp. Indre og ytre kamp. De ble verken rike, mektige eller populære. Å stadig tale profetord og gjøre tegnhandlinger som de færreste forstod, atskilte dem på mange måter fra å gå inn i en normal relasjon til andre. Det kan også vi måtte risikere. Dessuten vil vi bli anklaget for å blande religion og politikk. Men: Som kirke har vi en visjon for fremtiden. Vi har bilder av hvordan vi ønsker og håper at samfunnet vil være. En ødelagt jordklode kan vanskelig være et sted hvor disse bildene og visjonene blir til virkelighet.

Jeg tvilte en stund på Bibelens relevans i møte med klimakrisen.

Men gjennom profetene fant jeg en ny vei – også inn til fortellingen om Jesus.

Profetene satte sine liv inn på det ordet de hadde fått å tale. De opplevde det som om de ikke kunne annet. Ordet presset seg frem.

Den samme kraften drev Jesus, ja, han var dette Ordet: Skaperordet som kjemper for sitt skaperverk.

Jesus gikk inn på tempelplassen, veltet pengevekslernes bord og ropte: Dette skulle være et hus for bønn! Men dere har gjort det til en røverhule!

Det hellige var blitt ødelagt – var gjort til gjenstand for kjøp og salg og forhandlinger.

I dag kunne Jesus ha rast inn på kontorene til de mektige som hindrer omleggingen vi trenger – og ropt:

Jorden er hellig! Og hellig er dine barnebarns fremtid! Men du har gjort jorden til en røverhule, og ødelegger det som dine etterkommere skulle leve av!

La oss grave oss ut av dårlig samvittighet. La oss rette vår harme og vårt engasjement mot de mektige. Hvis kirken noen gang har hatt en profetisk kall, er det nå.

Vi skal synge en liten vise jeg skrev for et par uker siden – som en liten hilsen til Greta Thunberg og alle som håper at den bevegelsen hun har satt i gang, vil vare ved.

1 Det var en gang en stjerne,
en gavmild, blå planet
med gylne soloppganger
og øyeblikk av fred.
Det fantes ingen andre
så levende som den,
og mennesket fikk bo der
og ha den som sitt hjem.

2 Og noen som var kloke,
sa: Stjernen er en mor
for oss og alt som lever
av lys og vann og jord.
Den bærer våre drømmer
og alt vi bryr oss om.
Men mennesket kan gjøre
at den blir taus og tom.

3 Og noen få var rike.
I skog og hav og fjell
forsøkte de å finne
mer rikdom til seg selv.
De boret og de sprengte
og bygget på hvert sted,
til stjernen var blitt deres:
De mektiges planet.

4 – Så er den vår, omsider!
Nå jublet de og lo.
Og det var da de merket
at allting lå i ro,
at bier ikke summet
og fugler ikke sang
og fisker ikke vaket.
Det pleide de engang.

5 Stå opp, gå ut i gaten,
for dette hender nå,
og vit at vi er mange.
De mektige er få.
Og det er rikdom nok
å få bo på en planet
med gylne soloppganger
og øyeblikk av fred."

 

 

 


Del denne artikkel på e-post